Agnes Ravatn: Fugletribunalet

 Denne boka var overraskende god. Den minner litt om Tarjei Vesaas i             begynnelsen, så jeg var litt skeptisk. Vesaas er god, han, men litt klaustrofobisk (jf. Isslottet). Etter hvert     ble jeg vant til atmosfæren, og fikk vite ting om hovedpersonene sånn pø om pø, slik at jeg bare måtte     lese videre for å finne ut hva som egentlig hadde skjedd før handlingen starter. Den grep meg til siste slutt.

Henrik H Langeland: Verdensmestrene

Baksidetekst:

Året er 1982. 
To skiløpere kommer tett i tett forbi Gratishaugen. Den ene rykker ut til siden. Den andre følger etter, men faller slik at den første brekker staven.
For Lars fra Gulleråsen, Simone fra Husebygrenda, Amar fra Haugerud og Remi fra Oppsal blir livet aldri mer det samme.
Lars Meltzer bor i Hemingland, der Meltzer-slekten har holdt til gjennom generasjoner, en tradisjonsrik ansamling advokater i direkte linje tilbake til nasjonens grunnleggere og en familiekultur preget av langsiktighet, nøysomhet og nærhet til Nordmarka. Bare noen kilometer unna vokser Simone Bugge Kristoffersen opp i et radikalt nabolag der nye strømninger skaper konflikt mellom generasjonene. Sammen med sin mor og lillesøster kommer Amar Singh fra indisk Punjab til Fornebu for å gjenforenes med sin far, men Oslo og Haugerud er på ingen måte slik han hadde forestilt seg. Remi Halvorsen er arbeidersønn i en blokk på sosialdemokratiske Oppsal, der ingen ser ham som den han egentlig vil være.
Gjennom de fires kryssende liv og erfaringer tegner Henrik H. Langeland et litterært bilde av de dyptgripende endringene Oslo gjennomgikk tidlig på 1980-tallet, hendelser som skulle komme til å forandre Oslos sosiale landskap i større grad enn kanskje noe annet tiår.

Disse barna var 10-12 år gamle i 1982, dvs. nesten like gamle som meg selv. Derfor er mange av referansene gjenkjennelig, selv om jeg vokste opp i ei lita bygd milevis fra Oslo. Boka åpner med en prolog som forteller hvor (hoved)personene befant seg da Oddvar Brå brakk staven (som jo skjedde under ski-VM i Oslo i 1982). Hvis noen av dem skulle fått det spørsmålet i dag om hvor de var da Brå brakk staven, er det ikke sikkert alle hadde hatt en like bra og nostalgisk opplevelse. Noen av dem var på selve stadion, andre ankom Norge for første gang, mens andre igjen blir vitne til noe som gjør at stav-brekket ikke kommer til å bli et godt minne. Selv måtte jeg ha sett det på TV, men jeg er usikker på om jeg så det live for jeg var ikke så veldig interessert i sport generelt på den tida. Jeg trodde i mange år at vi fikk se det på skolen (det hendte at læreren vår lot undervisning ligge og dro inn et TV i klasserommet hvis det var ski-VM eller vinter-OL) Men jeg har funnet ut at stav-brekket skjedde på en søndag, så da drev jeg nok heller og lekte.

Jeg ble ganske snart sugd inn i alle historiene som Langeland forteller. Om barn som bor i forskjellige deler og miljøer i Oslo. Langeland har et fantastisk språk som gjør at man leser uten hindringer. Hvis jeg skulle utsette noe på det, måtte det bli i beskrivelsene av det indiske miljøet, hvor han bruker ganske mange indiske (urdu?) ord og uttrykk uten oversettelse til norsk. Men man skjønner meningen på noen av dem ved å lese mellom linjene.

Jeg undret meg av og til over hvor reflekterte noen av barna er. Jeg kan si med sikkerhet at jeg var ikke så reflektert da jeg var på den alderen. Eller kanskje er det forfatterens refleksjoner, og barna handler ut fra instinkt uten å tenke så mye over det?

Dette er rett og slett den beste boka jeg har lest. Jeg fikk nesten en sorg-reaksjon da jeg var ferdig, og det er nesten uutholdelig at vi må vente til 2012 til neste bok kommer om disse personene.

Unni Lindell: Sukkerdøden

Fra bokomslaget:
Overvektige Kari Helene Bieler husker plutselig hva som egentlig skjedde da den lille broren hennes døde for 16 år siden. Dette setter i gang en spiral av grusomheter, blant annet drapet på kripossjefen og flere kvinner. Hemmeligheten rundt babyens død har latt en psykopat leve et perfekt dobbeltliv i disse årene. Nå trigges en kaldblodig morder til å iverksette en farlig hevn. Politibetjent Marian Dahles fortid blir trukket inn i saken på en helt spesiell måte, og hennes profesjonelle forhold til etterforskingsleder Cato Isaksen og hele politietaten blir satt på en hard prøve.

Etter at jeg var ferdig med denne boka, satt jeg igjen med litt blandede følelser. Jeg liker vanligvis Unni Lindell sine bøker, og synes også TV-seriene med Cato Isaksen er helt topp. Men Sukkerdøden var litt uoriginal. Jeg har hørt flere som har nevnt likheter mellom Marian Dale og Larssons Lisbet Salander, og jeg må si meg enig i det. Jeg merket at jeg ble litt lei av å lese om hvor tøft Marian Dale hadde det, for jeg hadde liksom hørt det før.

Jeg likte at vi får følge med på "skurkene" også (den ene ihvertfall), selv om det nok var et forsøk på å lure leserne (som de fleste krim-forfattere gjør). Det skapte en ekstra uhygge-stemning. Det er jo litt skremmende å lese om hvordan folk kan leve et dobbeltliv i mange år; god jobb, kone og barn, og narkosmugling som en bigeskjeft. Denne gangen hadde jeg faktisk en viss anelse om hvem som var den skyldige i det ene drapet ihverfall, men jeg synes Lindell roter en del med plottet og fremdriften. Det er en del nye karakterer som entrer scenen i denne boka, men jeg synes ikke Lindell fullfører historien deres. Kanskje de blir med videre i neste bok? Jeg håper det.

Sukkerdøden ble en midt-på-treet-bok for meg denne gangen, men jeg ser allerede fram til neste Lindell-bok.